De delene av deg selv du en gang skjult

Jeg jobber i teknologi. Jeg bryr meg om klær. Jeg er nigeriansk amerikaner. Musikk og kultur er viktig for meg. Jeg bygger SPREEAI.

Sett disse tingene sammen og du har et liv. Sett dem i en kort introduksjon og noen kan begynne å lete etter den delen som ikke passer.

Jeg har tenkt på hvor enkelt vi lærer å hjelpe folk til å ta den avgjørelsen. Vi fører med det akseptable svaret. Vi forklarer bort den uventede interessen. Vi forlater noe ut fordi å holde det i vil ta for lang tid å forklare.

Etter en stund kan redigering av deg selv føle seg så vanlig at du slutter å merke hva som mangler.

Hvem kan bestemme hva som gjør mening?

I Artikkel om mamma og personlig stil, jeg skrev om å vokse opp nerdy og antagelsene folk bære om hva som antas å se ut som. Disse antagelsene forsvinner ikke bare fordi du vokser opp.

Folk har fortsatt en idé om hva en teknologer ser ut til. Hva en grunnlegger legger oppmerksomhet til. Hvilke interesser er alvorlige og hvilke krever forklaring.

Jeg kan forstå hvorfor en enkel beskrivelse er nyttig. Det som bryr meg er hvor fort en beskrivelse kan bli en instruksjon. Du begynner å gjøre valg for å forbli gjenkjennelig for folk som bare kjenner en del av deg.

Du blir veldig god til å bli forstått. Du kan også komme langt fra deg selv.

Jeg ønsker ikke å tilbringe livet mitt blir lettere å sammensette.

Ting du lærte før du fikk en tittel

Min interesse for stil har en historie som kommer tilbake til moren min. Å være nigeriansk amerikaner har en plass i hvordan jeg forstår meg selv. Den nysgjerrigheten som trakk meg mot teknologi tilhører det samme livet.

Ingen av disse delene kom med en forretningsforklaring vedlagt.

De var der før jeg måtte introdusere meg profesjonelt. De hjalp til å forme øynene mine, interessene mine og spørsmålene jeg bringer inn i arbeidet. Når jeg tenker på mote og teknologi sammen, bringer jeg mer enn teknisk kunnskap til samtalen. Jeg har en måte å se på noen.

Hva kan de gjerne ønske å uttrykke? Hva vil hjelpe dem til å føle seg komfortabelt? Hva blir tapt når vi behandler å bli kledd som en transaksjon og glemmer at noen må leve i klærne?

Dette er spørsmål jeg bryr meg om i bygningen SPREEAI. Jeg ville ha mindre å bringe til dem hvis jeg avviste alt om meg selv som ikke høres teknisk nok.

Du trenger ikke å tjene retten til å være fullstendig

Det ville være praktisk å gjøre dette til en lektion om profesjonell fordel. Hold dine uvanlige interesser fordi en dag de vil gjøre deg vellykket. Ta med deg bakgrunnen din fordi det kan bli det som setter deg av.

Noen ganger skjer det. Jeg ønsker ikke at suksess skal være betingelsen.

Din familiehistorie betyr før det blir en tvangshistorie. Det du elsker, er tillatt å forbli noe du elsker. Du trenger ikke å forvandle det til innhold, et selskap eller en akkreditering for å rettferdiggjøre hvor mye plass det tar i livet ditt.

Jeg tror folk trenger å høre det, spesielt når så mye av det vi deler blir målt av sin nyttighet for en publikum.

Det skal være deler av deg som tilhører deg.

Å være seende kan ta praksis

Titlen på dette stykket kan gi noe spesifikt til tankene. Et interesse du nedspiller. Et navn du har vokst opp trøtt av å forklare. En del av bakgrunnen du holder ut av samtalet før noen har en sjanse til å svare.

Jeg vet ikke hva det koster deg å gjøre det. Jeg tror ikke noen får krav på at du forteller hele historien din.

Men jeg håper du har et sted du kan slutte å høre på den versjonen som ber om minst av alle andre. Folk som vet hva som betyr for deg. Arbeid som lar din perspektiv komme inn i rommet. Tilstrekkelig tillit til deg selv for å innse at å være ukjent med noen ikke gjør deg feil.

Jeg vil ha dette rommet i mitt eget liv. Jeg vil at arbeidet jeg bygger skal bære noe av den personen som bygger det.

Teknologi, mote, kultur og røtter. Jeg trenger ikke å velge en slik at resten kan gjøre mening.

Ikke gjør du heller.